Kronikk i Dagens Næringsliv 28/5-19
Norsk Bransjeforening for Onlinespill (NBO) har startet sitt offentlige arbeid for å endre norsk spillpolitikk. Dette har falt de gamle monopolistene tungt for brystet.
Som forventet tyr de gamle monopolistene til pinlig hersketeknikk for å kneble debatten.
Hva er så galt med å sette onlinespill under organisert kontroll og underlegge det et regelverk som alle må følge? Gammeldagse holdninger fra en annen tid går i dag kun ut over de svakeste, de som ikke klarer å kontrollere spillingen sin.
Undertegnede blir offentlig utropt til en sviker av min gamle arbeidsgiver. Jeg må dessverre få lov å kalle den slags utbrudd for et lavmål i en ellers viktig debatt. Det er bare trist å bli møtt med slik utilslørt hersketeknikk. Men dette bare beviser at vi har vunnet vår første seier i kampen for en ny og ansvarlig lisensmodell: Våre motstandere sporer av og blir usaklige allerede i første runde.
Etter vårt skjønn har Norsk Tipping og Norsk Rikstoto en særskilt forpliktelse til å føre en saklig og ikke-personlig debatt. Det fører et ansvar med seg å være statens utpekte spill-monopolister.
Spill-monopolet i Norge har lange tradisjoner. Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har forvaltet disse monopolene i takt med tiden, i fellesskapets interesse. Vi kan forstå at de fortsatt kjemper med nebb og klør for å beholde sine gamle privilegier. Dessverre har tiden og utviklingen løpt fra dem – og samfunnet må tilpasse seg en ny og mer moderne verden.
Nå organiserer spillbransjen seg og vil kjempe frem en ansvarlig lisensmodell for ALLE seriøse aktører. Vi ønsker et offentlig organisert system, uten et særnorsk spill-monopol. Dette er ikke et svik, slik sjefen i Norsk Rikstoto kaller det. Det er heller ikke realt å sammenligne oss med useriøse timeshare-selgere, slik kommunikasjonsdirektøren i Norsk Tipping hevder i sin DN-kronikk mandag 20. mai. Det er kun et utilslørt forsøk på å latterliggjøre oss.
Les også:Direktør går fra Norsk Rikstoto for å kjempe mot spillmonopolet
Land etter land innført lisensreguleringer som gjør det mulig å spille hos andre enn de gamle statsmonopolene. Under en offentlig lisensmodell, vil vi oppnå to viktige ting:
- Felles kamp mot spilleproblemer: Det blir mulig å sette klare (og like) reguleringer for å verne om de med spilleproblemer. Vi kan innføre en modell slik som i Sverige, der hvor allerede 35.000 spillere har gitt seg selv «spillpause» – og dette går på tvers av alle spillaktørene. Norsk Tipping og Norsk Rikstoto fremstiller dette som noe negativt og som et bevis på at svenskene har mislykkes. Imidlertid er dette et godt eksempel på hvordan den svenske lisensmodellen har lykkes med et viktig avhengighetsdempende tiltak.
- Mer penger til idrett og frivilligheten: Båndene mellom Norsk Tipping og Norges idrettsforbund er meget tette. For oss som ikke er en del av det gode selskap fremstår de ofte som både én og samme aktør. Vi forstår godt at idretten er opptatt av å passe på gullkalven. På mange måter er de kjøpt og betalt av det statlige spillmonopolet. Ikke på noe korrupt vis – men som et slags nedarvet og ønsket skjebnefellesskap. Derfor er det svært få i norsk idrett som tør å stå frem som lisenstilhengere. Dessverre, fordi en slik modell vil de facto gi mer penger tilbake til idretten og eventuelt andre gode formål. Jeg tar gjerne denne debatten med idretten fremover – norsk idrett har alt å tjene på vår ansvarlige modell.
Min jobb er å forsøke å overbevise om at monopolenes tid er over. Det er legitimt i et åpent demokrati. Og slik det politiske klimaet er i dag, opplever vi at mange er åpne for at politikken må endres. Politikken bør endres i takt og pakt med tiden vi lever i – selv om det per i dag er flertall på Stortinget for den gamle enerettsmodellen (monopol). Men dette er ikke hugget i sten for evig tid. Politikerne vil forholde seg til nye tider og samfunnets behov for nye løsninger.
Vi tror det er klokt å stikke fingeren i jorden og innse at det beste vil være en ny, norsk modell som tilrettelegger for et ansvarlig og godt regulert spillmarked.