Dessverre har det nye lovforslaget en rekke mangler som både gir tapte inntekter i fremtiden, og som rammer mennesker med spilleavhengighet. Det er et reelt problem, og vi må løse det nå.
Nettbaserte sport- og underholdningsspill er den delen av spillmarkedet som har hatt størst økning de siste årene. En stor andel spillere spiller i dag gjennom internasjonale spillselskaper på digitale plattformer. Her anslår Lotteritilsynet at Norsk Tipping og Rikstoto har en markedsandel på rundt 50 prosent. Andre tall viser at markedsandelen er langt lavere.
På tross av den teknologiske utviklingen og graden av internasjonalisering,legger myndighetene opp til en videreføring av enerettsmodellen. Dagens modell gir Norsk Tipping, Rikstoto, Bingobransjen og noen få andre utvalgte monopol på å tilby sports- og underholdningsspill i Norge. I stedet for å høste erfaringer fra land vi kan sammenligne oss med, vil kulturdepartementet bygge videre på dette gamle systemet.
Utfordringen med å holde fast i det gamle, er den rivende utviklingen som har vært de siste 20 årene. Internett og moderne betalingsløsninger gjør at hele spillbransjen er blitt en internasjonal arena, hvor spillerne orienterer seg helt uavhengig av landegrenser.
Intensjonen til norske politikere med enerettsmodellen kan det sies mye positivt om, men modellen virker ikke lenger til formålet sitt og konsekvensen er mindre inntekter til idrett og frivillighet, og tapt kontroll på et stort marked.
66 prosent utenfor systemet
Forbrukeranalyseselskapet Nepa følger pengespillmarkedet gjennom ukentlige intervjuer med 250 nordmenn i aldersgruppen 18-55 år. Deres tall viser en sterk økning av norske onlinespillere i og utenfor «systemet»: Fra 650.000 spillere i 2015, til 901.000 i 2019.
Det anerkjente analyseselskapet H2 Gambling Capital har gjennom mange år sett på den såkalte kanaliseringsgraden for disse onlinespillene. Det vil si hvor mye av spillene som kanaliseres inn i den norske enerettsmodellen, og hvor mye som foregår utenfor.
For 2019 legger de til grunn en kanaliseringsgrad for internasjonale selskaper på hele 66 prosent, fordelt på 62 prosent for sportsspill og 67 prosent for kasinospill. I praksis betyr dette at langt under halvparten av omsetningen innen online sport- og kasinospill foregår innenfor norsk regulering. Det må norske politikere ta på alvor.
Svekket legitimitet
Lovforslaget om å fortsette med dagens modell er helt i utakt med en digital forbrukeratferd hvor spillerne velger den kvalitativt beste tilbyderen. En så lav «suksessrate» svekker også hele lovens legitimitet. Enerettsmodellens grunnleggende formål og hele alibiet for den foreslåtte lovendringen, er å sørge for at pengespill i Norge foregår innenfor et strengt ansvarlighetsregime. Men når under 40 prosent benytter de myndighetsgodkjente alternativene, betyr det i tillegg at ansvarlighetstiltakene treffer godt under halvparten av spillerne.
Ansvarlighet kan reguleres. Men da bør man også regulere de selskapene som utgjør langt over halvparten av spillingen. Det er dette poenget som glipper i hele lovarbeidet og som vil føre til at den nye loven ikke får tilstrekkelig relevans og legitimitet.
En mulig løsning
I stedet for å hegne om en enerettsmodell som ikke lenger er i tråd med spillpolitikkens formål, bør myndighetene innføre en ansvarlig lisensregulering. Det kan gjøres slik:
● Myndighetene innvilger lisenser for å tilby pengespill på det norske markedet til selskaper som oppfyller et utvalg kriterier særlig knyttet til ansvarlig spill.
● Blant kriteriene bør være implementering av et felles nasjonalt verktøy for selvekskludering, tilsvarende danske ROFUS og svenske Spelpaus.se. Dette administreres av myndighetene og følger spillerne på tvers av alle lisensierte selskaper.
● Alle lisensierte selskaper må videre pålegges å kunne gjøre rede for kundenes disponible midler, både for å avdekke hvitvasking og motvirke at det spilles for kreditt og over økonomisk evne. I en lisensregulering kan denne vurderingen settes til en tredjepart (som et kredittvurderingsselskap) og koples mot identifisering gjennom Bank-ID.
● Alle lisensierte selskaper betaler en særegen spillskatt med en skattesats tilsvarende svensk og dansk nivå (18-20 prosent). Dette vil ifølge en samfunnsanalyse fra Menon gi en kanaliseringsgrad på godt over 90 prosent og statlige merinntekter på over én milliard kroner fra første år. I tillegg til skatteinntektene kommer betydelig økte sponsormidler og øvrig verdiskaping knyttet til aktørenes virksomhet i Norge.
● Et forvaltningsorgan som Lotteritilsynet deler ut lisensene, og gis også myndighet til å sanksjonere selskaper som ikke overholder lisensvilkårene, herunder tilbakekalle lisens.
Mer ansvarlighet og økte inntekter
Når vi ser resultatene de har oppnådd for kanalisering, ansvarlighetstiltak og inntekter i Sverige og Danmark, og stiller dette opp mot dagens norske marked, med svekket kanalisering og et økende antall problemspillere,– er det uklokt å gjøre lovendringer som ikke tar høyde for en slik lisensregulering.
Med en ansvarlig lisensmodell vil norske myndigheter sikre en langt høyere kanaliseringsgrad for pengespill i Norge. Det vil igjen gi langt bedre beskyttelse for sårbare spillere og i tillegg generere økte offentlige inntekter som igjen kan fordeles innen idrett, frivillighet, kultur og andre gode samfunnsformål. Intensjonen med enerettsmodellen vil kun oppnås dersom enerettsmodellen erstattes med en ansvarlig lisensregulering.